• 13.09.2017 - 20:10
13.09.2017

Angst kommer i mange former og varianter. Jeg kjenner flere som sliter med sosialangst, panikkangst, og ja, angst generelt. Angst er en reell og forferdelig ting å leve med, dersom man ikke lærer hvordan man skal hanskes med den. 

Dødsangst er min "lidelse". Dødsangst har jeg hatt i en årrekke, men aldri snakket om. Den bare er der. Som en tordensky som ulmer litt i horisonten. Som buldrer litt i tide og utide, for så å forsvinne igjen. Den dukker opp med jevne mellomrom, noen ganger verre enn andre. 

Jeg har ikke hatt dødsangst hele livet. Men jeg kan huske en episode da jeg var liten. Jeg var kanskje 5 år. Jeg lå i senga, og skulle egentlig sove. Kanskje jeg allerede hadde sovet en stund og drømt noe som skremte meg, men jeg husker ihvertfall at jeg gråt. Mamma og pappa kommer inn og spør hvorfor jeg gråter, og jeg svarer jeg vil ikke dø
 

 

Jeg tror ikke jeg hadde flere slike episoder da jeg var ung, jeg kan ihvertfall ikke huske det. Dødsangsten kom i voksen alder. Jeg er rimelig sikker på at den kom høsten 2012. Jeg kan ikke huske om jeg hadde dødsangsten før dette. Jeg fikk plutselig kjenne på kroppen hvor utrolig fort livet kan snu.

Helt uten forvarsel, så kan du oppleve noe som endrer deg, og tankemåten din. Som rister fundamentet du står på, og som gjør deg usikker. Til tider redd. Nesten litt panisk. Helt ut av det blå, som et slag i trynet. Jeg kjenner det som at alle innvollene mine knyter seg sammen til en hard klump, når det er på sitt verste. Heldigvis er det sjeldent det skjer. Som oftest er det bare en tanke som er der. En tanke om dersom at, hvisom at. Det kan skje. 

Selvom jeg har dødsangst så er jeg egentlig ikke spesielt redd for døden. Jeg er ikke så redd for at jeg skal dø, selv om det hender det også. Men jeg frykter konsekvensen av døden. Hva det vil gjøre med meg, dersom den eller den dør. Det er det jeg frykter mest. Og den kan man si ble litt forsterket etter jeg fikk barn. Den blir nok ikke akkurat svakere etterhvert som hun blir større. Men foreløpig er det heldigvis ganske rolig. 

Så når jeg ber folk (les:Christoffer) om å ikke tekste eller fikle med telefonen når de kjører, så er det rett og slett fordi jeg er redd for at noe skal skje. Mye kan skje på de 4 sekundene du har øynene av veien. Og det er ikke nødvendigvis du som kanskje havner i feil fil, men noen andre kan havne i din fil og du oppdager det ikke før det er for sent.  

Jeg priser bilproduksjonen som har kommet med den geniale funksjonen at det kommer en sykt irriterende plingelyd dersom man kjører uten belte. Da slipper jeg endelig å bekymre meg over at folk (les:Christoffer) kjører uten. 
 

 

Angst er fortsatt (føler jeg) et ganske tabubelagt tema. Noe man ikke snakker om, eller noe man snakker om bak lukkede dører. Det skal ikke snakkes om. Man skal liksom lide i ensomhet, dersom man har angst. Du kan jo ikke se på noen om de sliter med det. På noen kanskje. Men man snakker ikke om det. Ikke høyt. Så nå har jeg hvertfall sagt A. Vil du si B? Om du sliter med noe av det samme, så kontakt meg da vel, så kan vi snakke om hvor utrolig flink man kan være til å se for seg hendelser om hva som kan skje, og hvor utrolig til helvete ting kan gå. For det er det man gjør når man har dødsangst. Man ser for seg alle mulige scenarioer av alt som kan gå galt. Murphy er vår beste venn. Alt som kan gå galt, vil gå galt. Det innbiller vi oss ofte.

Men vi tar heldigvis ofte feil. 

Mia

13.09.2017 kl.20:36

Huff, kjenner meg igjen der. Jeg har ikke dødsangst, men annen type angst og det gjør så innmari vondt i hele kroppen når man er så redd. Jeg har blant annet hatt noen skikkelig ille dager nå, man blir jo helt utafor. Var på butikken i dag med mamma og jeg måtte bare lene meg til butikkhylla og klamre meg til mamma mens jeg fortalte at jeg ikke får puste og jeg ikke kunne kjenne beina og armene mine.

Men det er viktig å snakke om det, og det er viktig å dele erfaringer. Synes det er tøft av deg å skrive om angsten din -- det gjør det litt mindre "farlig". :)

Cathrine Gressum

15.09.2017 kl.12:46

Mia: Ja, det er fælt når angsten skylder over en når man er ute, og ikke får kontroll på den. Det eneste man liksom kan gjøre er å vente på at stormen skal stilne.
Takk for det :) Jeg synes det er viktig at man snakker ut om slike ting innimellom, og lar andre få vite at man ikke er alene om ting i verden - man må ikke lide i stillhet alltid. Noen ganger er det fint å "lide" litt i plenum..

Alexandra

13.09.2017 kl.21:11

Har angst også .

Helene

13.09.2017 kl.22:41

Utrolig bra skrevet (beskrevet)!

Å utrolig tøft gjort av det og skrive om det, Cathrine 🙂 Klem

Cathrine Gressum

15.09.2017 kl.12:46

Helene: Tusen takk! :)

Svartrev

14.09.2017 kl.01:37

Jeg er sånn når det kommer til brann. Om brannalarmen går så fyker adrenalinet til værs. Samme hvis jeg våkner av at jeg syns det lukter brent. Da jeg bodde på brobekk i tre år så var det verst. Jeg stolte ikke et fnugg på naboene der, og var redd for at det skulle begynne å brenne rett som det var. Til slutt ble det så ille at jeg ikke klarte å sove om nettene, syntes jeg lukta brann, syntes jeg følte varme som åpenbart ikke var der - noen ganger kunne jeg bråvåkne av at jeg hadde helt panikk fordi jeg trodde det brant og at leiligheta var røyklagt, kastet meg opp av senga, hastet gjennom den lille leiligheta og ut i gangen for å se hvor lukta kom fra - men det var jo ingenting der. Kroppen ristet, hjertet dundret og tårene rant. Det var helt jævlig. Merkelig hvordan det setter igang et placebosirkus for sansene.

Så føler med deg! Det "fine" med angst (om man i det heletatt kan si det..) er jo at man da har mer respekt for alt man kan gjøre for å forebygge at noe ille skjer. Som f.eks å bruke belte, passe på at sjåføren følger med på veien, alltid sjekke at ting er skrudd av for å unngå brann etc.. Men på den annen side så tar det så sinnsykt mye energi og det ligger alltid å lurer i underbevisstheten, man er alltid på vakt.

Vet ikke om det jeg har kan kalles dødsangst, men kanskje bare dypt sittende flashbacks til brannen jeg opplevde da jeg var ni. Angst er ganske omfattende.

Cathrine Gressum

15.09.2017 kl.12:47

Svartrev: Du har jo også opplevd noe som har satt sine spor, og det er jo som de sier - brent barn skyr ilden. Jeg tror det også kan være et snev av overlevelsesinstinkt jeg ;)

Svartrev

14.09.2017 kl.01:41

Eller blir kanskje feil å kalle det placebo, da det egentlig er en bedring.. Men du skjønner hva jeg mener ^^,

Martine Susann Fretheim

14.09.2017 kl.11:08

Uff, vanskelig med slike tanker !

Cathrine Gressum

15.09.2017 kl.12:47

Martine Susann Fretheim: Det kan være veldig vanskelig, men det er heldigvis ikke like ille hele tiden.
hits